(Haugesunds Avis)

«Folk har nok med sitt og sine, og jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg kan få innpass ». Disse ordene har fulgt meg lenge, og kom fra en ung medborger som stod på utsiden av fellesskapet. Som febrilsk lette etter innganger, men som kun møtte stengte dører og tomme blikk. Den sviende og ydmykende erkjennelsen var tung å bære, alene og uten andre å spegle seg i enn sitt eget speilbilde. Min medborger fikk meg til å løfte blikket bort fra bombenger over til den bomveien hun var sliten av å vandre på.

Ensomhet, den nye folkesykdommen?
Alt for mange rundt oss er ensomme. Dette bekreftes av tall fra statistisk sentralbyrå, som har kommet frem til at 1,1 millioner av oss rammes av dette. Tall fra naboland, som Danmark, peker i samme retning. Det er urovekkende at en femtedel av befolkningen plages av en uønsket opplevelse av å være alene. Og jeg tror ikke at Karmøy skiller seg ut fra denne dystre statistikken. Den senere tid har vi mistet flere av våre medborgere til selvmord. Uten at jeg ønsker å spekulere i den direkte årsaken til dette, er nettopp ensomhet en av faktorene det pekes på når mennesker velger å ta sitt eget liv. Vi må tørre å snakke om dette. Si det høyt og klart, at det finnes alt for mange ensomme blant oss. Og enda viktigere: vi må jobbe aktivt for å snu denne utviklingen. Jeg ønsker meg en holdningskampanje! Vi mennesker trenger å bli sett, møtt og inkludert.

En av våre yngre medborgere på Karmøy betror seg til meg. Setter ord på hvordan det oppleves å åpne «snapper» fra jevngamle, badende, glade barn. Hvordan det føles å ikke være en av gjengen. Fordi hun er annerledes. Hvordan kan vi tillate at dette skjer? Vi har alle på et eller annet tidspunkt i livet kjent på ensomhet. Og hvis ikke, har vi kjent oss forskjellig fra, på utsiden av, ikke inkludert. Å være ensom over tid, ufrivillig, er skadelig. Vi trenger alle en flokk, enten vi har spesielle behov, er nyinnflyttet, fra en annen kultur, er homofil, heterofil, lyshudet eller mørkhudet..

Når jeg møter folk på min vei som forteller meg at de er ensomme og at de ikke passer inn, føler jeg meg forpliktet til å si det høyt. Og til å jobbe mot et samfunn der det er plass til mangfold. Jeg tror dette er mulig å få til uten at våre historiske verdier blir borte. Vi trenger et samfunn som kan romme annerledeshet. Ingen skal måtte oppleve at de ikke passer inn. Er det ikke plass, da må vi utvide. Og vi må alle begynne med oss selv, vår egne holdninger og fordommer. Kan vi være der for noen som trenger å bli sett? Kan vi ringe på døren til naboen eller rekke ut hånda til den sjenerte gutten i klassen? Kan vi invitere den urolige jenta med de skitne klærna med oss hjem eller oppfordre ungene til å invitere med seg minst to barn de tror ville satt pris på det, til høstens halloweenfeiring?

For meg blir politikken et verktøy som kan brukes til å utgjøre en forskjell for de mange jeg har møtt som lever i utenforskap. Slik jeg ser det har politikere et viktig ansvar i å forbli de marginalisertes stemme. Vi har alle ansvar for å utvide rausheten slik at flere får oppleve gode fellesskap som bærer, og som motvirker ensomhet, angst og depresjon. De som får oppleve gode felleskap gjennom oppveksten, klarer seg gjennom barndommen og blir ressurser i samfunnet som voksne.

Per Fugelli sa det så klokt: «Vi må lære av Askeladden i de norske eventyrene, og å tro godt om de vi møter på vår vei. Askeladden hjalp dem som var i nød, og glemte sine egne mål når andre trengte ham. Han var ikke et 1-tall på jorden. Han brydde seg om flokken sin. Med et fint ord kalles det solidaritet»

Vi trenger politikk som fortsetter å skape arenaer for gode møteøyeblikk. Og vi trenger politikere som er villige til å lytte til folket, til å fange opp signaler, og som forstår at det er i praksis at verdiforankringen vår gjenspeiles. Vi trenger politikere som er villige til å invitere seg inn der barometeret for samfunnets fungering avleses, fordi jeg tror vi trenger historiefortellere med nærhet og tilknytning til feltet.

Arenaer for gode møteøyeblikk basereres i stor grad på frivillige som legger ned en uvurderlig innsats. Vi trenger politikere som forstår at frivillighet er bærebjelken i en god oppvekst. Det koster samfunnet penger å etablere slike arenaer. Og det koster samfunnet langt mer dersom disse arenaene taper i kampen om ressurser. Når gode møteøyeblikk finner sted er ikke lenger annerledeshet truende. Det kan være en positiv ressurs. Som den unge medborgeren jeg møtte på, som med litt hjelp kom seg ut av bomveien og fikk mulighet til å møte andre som manglet nettverk. Og som med ett ble en god venn, en rollemodell og en ressurs for andre.


Mulig det er ambisiøst, men jeg ønsker å være en slik politiker. Derfor stiller jeg meg disponibel på vegne av de mange av oss som opplever seg ensomme og alene. Som strever med å tilpasse seg et A4 samfunn. Vi du være med på dette fellesprosjektet?