(Haugesunds Avis)

Ja, så sitter vi her igjen, alle skoleansatte og barnehageansatte, nok en gang blir vi tråkket på, kastet ut i krigen, og ofret. Vi som fra dag 1 har stått midt i skuddlinja i pandemien.

Vi som føler oss som en dartskive som politikerne står i kø for å kaste piler på. De kaller oss superhelter, men egentlig er vi bare helt vanlige mennesker.

Vi er ikke superhelter, for superhelter er udødelige. Vi er mennesker med egne familier og venner, vi har til og med et liv utenom den fantastiske jobben vår i barnehagen/skolen. For ja, jeg mener faktisk at vi har en fantastisk jobb.

Men selv om jobben vår er fantastisk, kunne vi ikke følt oss mer tråkket på enn vi gjør nå. Noen av oss har til og med fått høre at vi må slutte å syte for vi har selv valgt denne jobben.

Ja, vi har valgt den helt selv fordi det er en fantastisk jobb, men pandemien ødelegger mye for det for vi har ikke valgt jobben for at vi skal være de som står i frontlinjen i pandemier.

«Det er jo bare å slutte da», sier de. Og ja, jeg skal love deg at vi har vært mange om den tanken de siste to årene. Både lærere, barnehagelærere, fagarbeidere og pedagogiske medarbeidere.

Meg selv inkludert. Men så var det alle barna da om vi er så glad i, vi kan jo ikke bare slutte! Det er ingen av oss som føler seg hørt av politikerne. Det skrikes, hyles og trygles om hjelp fra alle kanter av landet

For vi har faktisk mistet all tro på regjeringen og politikerne. Ja, selv denne nye regjeringen som sa at nå var det «vanlige folks tur», de som hylte veldig høyt vet du når forrige regjering heller ikke tok vare på oss i skole og barnehage. Betyr ikke vi like mye som alle andre? Ikke familiene våre heller?

Har veldig lyst til å skrive noe stygt her, men det skal jeg holde meg for god for, for i jobben min i barnehagen er jo vi de som skal smile og si at alt går helt supert her.

Veldig mange som jobber i skoler og barnehager i dag har det veldig vanskelig. Det er et veldig stort press med mange barn, lav bemanning, ingen vikarer å få tak i. Sykemeldte ansatte, de klarer rett og slett ikke mer. To år med høyt press hver eneste dag.

Det går en grense, selv for superhelter, hvor mye man klarer.

De fleste klarer å holde maska mens de er på jobb, men med en gang bildøren smeller igjen etter arbeidsdagen så triller tårene. Redd for å ha blitt smittet i dag, eller være den som smittet, spesielt nå når julen nærmer seg. Det er nå en veldig stor sjanse for at tusenvis av barn, lærere og andre ansatte havner i karantene eller isolasjon i jula.

Vi ble kastet under bussen nok en gang. Ofret av FHI og regjeringen. Det skal ikke være sånn. Altfor mange i skoler og barnehager har en slik arbeidshverdag, og nesten samtlige av disse forteller om tårer som triller, enten i bilen på veien hjem, hjemme eller på jobb (hvis en har tid til å ta seg en toalettpause da, for det er jammen ikke en selvsagt ting det heller).

Jeg trenger vel ikke å gå inn på manglende smittevernutstyr, for det sier seg selv i barnehagen (brudd på smittevernreglene kanskje?) 1 og 2 meters-regelen trenger vi ikke engang å ofre en tanke.

For å si til 1- og 2-åringene at de skal holde avstand, det er som å måke snø i snøstorm! Og jammen er det en utfordring i skolen også. Stakkars lærere. Og ikke skal vi avvise barna heller. Vi er mer enn profesjonelle, så vi gir alt av oss selv, hele tiden.

Det er jo sånn det er, og barna har krav på det, og vi VIL gi alt omsorgen vi kan. Men skal vi virkelig måtte godta alt?! Vel, det er det visst Regjeringen som bestemmer.

Selv har jeg alltid sagt at «jeg lever ikke for å jobbe, jeg jobber for å leve». For det er det de fleste gjør. Men nå vet jeg sannelig ikke hva jeg gjør lenger.

For jeg kan jo ikke «ikke gå på jobb» heller. Men helsa til meg og mine føles ikke like viktig lenger. Vel, den er viktig for meg, men ikke viktig for politikerne.

Vi må nok fint klare oss med en «ektefølt takk» fra Tonje Brenna. Ingen økt bemanning, ingen lønnsøkning, og ja... Vi får heller ikke lov til å streike. Ingen skoler og barnehager kan stenges for vi må jo tenke på de sårbare barna.

Jeg er selvfølgelig enig i at vi skal ta vare på de sårbare barna, MEN disse hører vi ingenting om ellers i året. Ingen tilskudd å få der nei, det må vi også klare selv, vi Superheltene!

Så i dag kom siste nytt, dråpen! Ingen barn under 18 år trenger å gå i karantene ved smitte i klassen/avdelingen. Hvordan i all verden skal vi klare å bremse/stoppe denne smitten hvis ingen skal i karantene?

I dag har FHI sendt inn forslag til regjeringen om at ansatte i skoler og barnehager heller ikke skal måtte gå i karantene ved smitte i klassen/avdelingen. På jobb kan vi leve helt som normalt som om korona aldri har skjedd, men når vi kommer hjem så skal vi i «fritidskarantene»??

Så alle vi som jobber i denne sektoren skal kun ha et liv på jobb, men når vi er ferdige der så får vi ikke treffe noen av våre. Vi får ikke ta vare på våre familier, ikke kjøre barna våre på fritidsaktiviteter, ikke se fotballkampen til guttungen, eller gå på kino med datteren.

Bare sitte hjemme. Helt til neste morgen, da, for da skal vi jo leve normalt igjen. På jobb!

Vi får som sagt «ektefølte takk», klapp, og status som Superhelter, men vi føler oss ikke engang verdt skitten vi har under skoene.

Innlegget ble opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-side. Hun har gitt Haugesunds Avis tillatelse til å publisere innlegget.